Frykten for ikke å lykkes

Dag 14: En ting du er redd for

Flink-pike-syndromet dukker jo opp hos mange på ulike stadier i livet, og er absolutt til stede som småbarnsmor. Hjemmet skal være strøkent, ammingen skal gå av seg selv, barnets oppførsel være perfekt, partneren glad og lykkelig, karrieren gå oppover osv osv. Det skrives/snakkes jo stadig om dette - gjerne i forbindelse med rosablogger, statusoppdateringer på Facebook (elsket jo disse innslagene på Torsdagskveld fra Nydalen) og uendelige reportasjer hjemme hos folk med de vakreste hjem.
Men jeg er egentlig ikke så opptatt av de tingene der. Det er jo ikke det som opptar meg i hverdagen. Da kan det flyte litt over både her og der, og det er helt greit. Rett nok liker jeg å fremstille tilværelsen med en positiv innfallsvinkel når det skal rapporteres om enten det er i telefon med tante, over lunsjbordet hos mormor og morfar eller på Facebook og her, alt er jo som et eviglangt jobbintervju hvor selv ens dårligste egenskaper fint kan vinkles til noe positivt. Men likevel - det er ikke hvordan jeg fremstår som betyr noe - det er den iboende frykten for ikke å lykkes med det jeg gjør. Det vil si:
Skal jeg våge prøve meg på noe som kanskje ikke får et fantastisk resultat? Skal jeg tørre å gjøre noe jeg aldri har gjort før selv om det er en risiko at det ser teit ut, eller at jeg ikke får det til perfekt på verken det første eller tiende forsøket?
Det er der det hender jeg må utfordre meg selv i hverdagen, så jeg kan kaste meg ut i ting litt utenfor min egen komfortsone og lære meg å akseptere at man ofte må trene en del for å bli god...
Og som en oppmuntring til meg selv på den veien er det Churchills ord treffer så godt: