Et avslappet forhold til tid

I vinduet mot fjellet i bakhagen står en fin, liten klokke som har blitt med hjem på et av mine mange besøk til Slettvoll. Jeg drømmer alltid om å komme hjem med noen store fine møbler, men da økonomien ikke er helt der, finner av og til noen av tingene deres veien hjem til oss i stedet for.

Denne klokken ble av en eller annen grunn ikke stilt da man gjorde slikt rundt påsketider. Jeg går forbi den mange ganger om dagen, og da hender det at jeg tenker i mitt stille sinn: "Yngvild, du er nå fryktelig lat som ikke stiller den klokken!" Greit nok, jeg er jo ikke verre enn at jeg ser et snev av sannhet i den tanken, men nå i det siste har jeg tatt meg selv i å også tenke at det nå har gått så lang tid at det er kortere tid til den blir rett igjen enn tiden den har vært feil. Og da er det liksom greit at den ikke viser rett tid. Er dette latskap satt i system? Ikke vet jeg, men jeg har ikke tenkt til å gå å stille den nå heller ;)

Og siden klokken går en hel time for sakte, føles det jo ut som om vi har allverdens tid bestandig! Og det er jo vissnok ikke så dumt. For her om dagen fikk jeg øye på en link i Facebook-feeden min, og jeg klarte til og med å komme meg gjennom hele artikkelen før vi var lei alle lekebilene, klossene, bøkene og stoffdyrene som hadde fått lov til å komme ut av kurven hvor de bor om natten, og det var på tide med en ny runde "fremoverlent gorilla" over stuegulvet ut på kjøkkenet, forbi fuglene, ut i spisestua, opp trappa, osv. (du skjønner tegninga).
Artikkelen handlet om noe så fint som å ikke stresse barna sine. Ta seg tid til å lytte, la de få gjøre ting ferdig i sitt tempo, ikke alltid måtte haste de videre til noe annet.

Fra artikkelen "The Day I Stopped Saying 'Hurry Up'"

Det er jo en fin tanke. Og jeg håper jo at jeg ikke blir en alt for travel mamma, at jeg husker på å legge vekk mobiltelefonen, være tilstede i øyeblikkene, og at livet vårt ikke bare blir tidsklemme og evig aktivitetsjag. Ikke for det, litt styring må man jo ha, men det er lettere å huske på alt som skal gjøres enn det er å trappe ned på det som skal gjøres, slippe alt man har i hendene og bare lage klissete sjokoladekake på en helt vanlig tirsdag.

I vår familie er det inntil videre Mini-Poe som har det travelt mens mor er litt mer bedagelig anlagt. Det er så mye som skal oppdages og undersøkes nøye. Man kan se det jobbes i topplokket når armer og bein skal koordineres, når pekefingeren skal sjekke ut en ny overflate, plukke opp en ørliten prikk som kanskje kan spises eller sykebilen kjører forbi nede på veien og det er en ny lyd man kan stoppe opp og lytte til.

Mmmmm...Lakris!

At salmiakken i lakris skal ha en helbredende effekt ved forkjølelse setter jeg nå min lit til, for både Mini-Poe og jeg er tufs i dag og synes litt synd på oss selv, så mens han har fått spise blåbær med hele seg, har jeg tømt en boks dansk lakris på morgenen...

Mannen kommer jo som kjent fra Amerika. Og der spiser man ikke lakris. I hvertfall ikke salt lakris. Wikipedia melder at "Salty liquorice is an acquired taste and people not familiar with ammonium chloride might find the taste physically overwhelming and unlikeable". Og sant nok, Dundersalt sees som rottegift av min amerikanske familie, og sviger(ste)far snakker enda om da jeg forsøkte å forgifte ham under mitt første besøk - med fullt alvor i blikket. Og man lytter når en mann som har huset fullt av jakttrofeer og lever av å selge hjemmelagde, sylskarpe kniver hever stemmen og beskylder en for drapsforsøk. Jeg tror jeg ble tilgitt, og har ikke tatt med meg flere norske spesialiteter når vi har vært på besøk.

Men jeg derimot, jeg elsker lakris! I min Finlandsvennlige epoke ble jeg introdusert til spesialsalmiakk fra en finsk venn med apotekermor. Små, tynne diamanter av ren salmiakk. Fantastiske greier, men dessverre noe vanskelig å oppdrive her til lands.

Skal jeg ut og reise pleier det å havne en sånn pakke med fire esker lilla Lakrisal opp i Tax Free kurven. Ikke sjelden er det sånn ca det eneste som havner der heller. Når jeg vel hjemme igjen pakker ut av kofferter og vesker, pleier det som regel å ligge tre uåpnede og 1 halvspist eske med Lakrisal der. Og jeg har jo etterhvert skjønt at det er en sterk psykologisk faktor inne i bildet her. Jeg føler trygghet ved å vite at om behovet for salt lakris skulle melde seg, ja da kan jeg gjøre noe med det.

Så når Maschmanns Matmarked (ja, jeg må jo fortsatt følge litt med på hva som skjer på Skøyen selv om jeg verken bor eller jobber der) la ut et bilde av sin danske spesiallakris, da ba jeg mannen pent om å ta turen innom i lunsjpausen og få med seg et par bokser hjem.

Bildet er lånt fra Maschmanns

Det ble en boks salt lakris, og en boks lakris med kaffe og mørk sjokolade. Den salte lakrisen var god, men den med kaffe og sjokoladesmak, den var så god at mannen mente jeg ikke kunne spise den i offentlighet. Siden det er en dansk produsent, og mannen må reise til Danmark med jevne mellomrom pga. jobb, så ser jeg her for meg at det kan vanke påfyll av luksuslakris i fremtiden også.

Trimme med barna

For et flott konsept! Jeg skal gjøre leken med Mini til trim for Mor.

Etter fire dagers innsats ligger det an til ryggskade, da favorittleken om dagen består i å utforske huset med Mors trygge hender å støtte seg på. Finner ikke "fremoverlent gorilla" anbefalt som trening noe sted, så litt usikker på om det går under anaerob, intervall, styrketrening eller cross-fit dette her. (Tydelig at jeg har litt greie på dette med trening, ikke sant?)

Har dessuten innsett at alle bukser med lavt liv må stues innerst i (det nye) skapet - mammavalkene har ikke reist sin vei enda - og etter en varm, god sommer full av jordbær, is og cola, er jeg straks oppe i matchvekten fra august i fjor (da var jeg godt og vel åtte mnd på vei...), og denne nye mammatreningen ser ikke ut til å gi resultater på rekordtid (og det er jo lette, effektive metoder vi liker best her i huset!) Uansett vil jeg komme tilbake med rapport når treningsformen er videreutviklet til noe som gir resultater. Det kan som sagt ta noe tid.

Trøster meg med at det visstnok er verre å få tilbake vekta etter barn nummer to... Joda, karrer meg nok på hardkjørspinning med Lars på Velotel neste torsdag også...

Jeg tenker at om Mini hadde vært i barnehage, hadde jeg jo hatt liten oversikt over hva hele dagen ble brukt til. Man får jo rapporter, men jeg har også hørt (skrekk)eksempler på barn som kommer med kul i panna og skrubbsår på haka uten at noen vet hva som egentlig har skjedd. Nå har Mor full kontroll (deilig!), og for de av dere som føler at kontrollen på dette punktet er litt lavere enn dere skulle ønske, kan man jo evt. vurdere om innsikten i vår hverdag kan gi noen pekepinn på hvordan dagen tilbringes når man er f.eks 11 mnd. Vi har jo også barnehagen som (nesten) nærmeste nabo, så vi spionerer litt på aktivitetene der og speider etter ideer vi kan benytte oss av her hjemme.

Denne grafikken har vi lånt av Nordreisa kommune

Det er ingen åpen barnehage i Tønsberg, men derimot skal vi visstnok være hjertelig velkomne til den som ligger i Åsgårdstrand, og når de åpner igjen etter ferien tenker jeg at vi skal forsøke å komme oss dit. Mini har godt av å møte litt andre barn tenker jeg, selv om de kanskje leker ved siden av hverandre og ikke med hverandre et års tid til, så er det ingenting han ler og smiler så mye av som når han møter andre barn.

Vi har tilbragt morgenen med litt hagearbeid. Noe tid går med på å fjerne ugress, og mye tid brukes på å putte smokken tilbake i Minis munn, så ikke han stapper den full av gress, grus, jord og stein. Man skulle tro at man innså på første forsøk at det ikke akkurat var gourmet man spiste, men neida, her skal det virkelig undersøkes i tilfelle det smaker litt annerledes noen cm unna forrige

Her frister vi med en brødskalk som erstatning for en neve gress. Ikke helt fornøyd.

Vi har nok ikke åsens mest velstelte hage i år (ei heller i fjor, eller året før kan man vel kanskje slenge med), men hage er MYE jobb, og mannen er et godt stykke under middels interessert, så da blir det som jeg rekker med. Skippertaksmetoden gjør ingen hage - selv om den er fin en ukes tid, er det dessverre som med så mye annet jevnt og trutt som utgjør den store forskjellen om man vil ha fine resultater som holder hele sommeren.
Derfor i vårt nye hjemmeværende liv, har vi besluttet at en liten halvtime om dagen må til om vi skal få ryddet opp før høsten kommer, så kan vi starte med et bedre utgangspunkt neste vår. Viktig å være optimist.

Etter hageinnsatsen, ruslet vi ned for å besøke 'bobo' (mormor) i butikken hvor hun sto og lagde brudebukett på morgenen. Vi syntes den ble så fin at den var verdt en forevigelse.

Roser, grenroser, hortensia, calandiva og hjerteranke. Nydelig og romantisk!

Pedagogikk for ettåringer

Det sies jo at barn i barnehage (også de som er så små som ett år) har en bedre kognitiv utvikling enn de som er hjemme. Dette er selvsagt noe en heltidsmamma må ta på alvor, og ettersom vi allerede er en tospråklig familie og det nok vil skape litt språkforvirring de første årene, må vi følge opp med undervisning på høyt nivå uten noen som helst form for slinger i valsen.

Har derfor sørget for at lektyre av begge språk er lett tilgjengelig for Mini:

Den amerikanske boken Counting Zoo (deler av den kan sees på bildet her), har uten tvil vært den mest populære leken det siste halve året (lenge altså!). Den er flittig lest både med og uten hjelp, og vi tar den både på originalspråket og spontanoversatt til norsk (når hjernekapasiteten strekker til). De norske bøkene har vi for det meste arvet - og selv om enkelte av disse også er av interesse, er det utrolig nok den samme, gamle boka som fortsatt er mest populær.

Ettersom boken er grundig lest, har vi også bestemt oss for at det er på tide å bestille en ny som kan gå i bokhyllen. Den er allerede full av bøker jeg hadde da jeg var liten, og jeg tror det kan være greit å ta vare på en noe mer sammenhengende kopi enn den vi har nå. (Enhver bokorms mareritt er jo å oppdage at siste side i boken mangler, og det er en viss fare for at det når som helst kan skje her...)

Jobber stadig med å gjøre huset barnesikret - så nå har jeg fått opp en hylle høyt oppe på veggen jeg kan fylle med ting og tang som bør være utenfor Mini Poes rekkefølge en stund til. Hyllen har stått lagret ute i bakhagen...så inne i vinterhagen og bærer sjarmerende preg av et røft liv, men jeg er veldig glad jeg endelig fikk plassert den. Har en til, så her er det bare å jakte på ledig veggplass! Oppdaget at lyden av drill ikke var noen stor hit - betyr det at jeg ikke har fått en handyminiman? Vel, ett år hjemme med meg og vi skal nok få orden på sakene!

Karriereskift: (ufrivillig) hjemmeværende mamma...

Mandag hadde jeg første dag på jobb i min nye karriere - hjemmeværende mamma.

Det sitter litt langt inne å si det, men det er jo sannheten. Sannsynligvis er det slik det neste året kommer til å være - på godt og vondt. Noen mener det er dårlig planlegging å få barn i september, men når man lenge har ønsket seg og forsøkt å få barn, kalte vi to streker på testen verdens beste hendelse og tenkte det sikkert ville ordne seg med barnehageplass. Det gjorde det ikke.

TB forrige uke...

Tønsberg skryter av full barnehagedekning, men med det mener de at de følger barnehagelovens § 12a, som krever minimum ett opptak i året, og at alle som er født før 1. september får plass påfølgende år, de som er født etter er med i lottotrekningen om de få ledige plassene som er igjen.
Vi traff dermed jackpot med 10. september - et helt år ekstra å vente (jippi!)

Så nært, men akk så fjernt!

Barnehageopptaket i Tønsberg (og kanskje andre kommuner?) er et kapittel for seg. Man blir bare vurdert for plass i de barnehagene man står på venteliste hos. Man kan bare ha tre barnehager på listen. Så om det blir en ledig plass du ville fått i en annen barnehage, vil den gå til noen andre, selv om barnet kan være født senere på året, har søkt senere, eller har færre poeng enn deg.
Konsekvensen av dette er at man er nødt til å ringe rundt til alle barnehagene i distriktet og høre om de har ledig plass hos seg slik at man kan sjonglere på listen sin og sette en barnehage med ledig kapasitet på toppen av den. Dette må man gjøre ved hovedopptaket, ved supplerende opptak, før sommerferien, etter sommerferien osv. Så - er man heldig og treffer på noen i barnehagen som kan fortelle at det blir en ledig plass, og man står på toppen av søkerlista når plassen skal deles ut, ja da får man plass. Uten ekstrapoeng (søsken, språkproblemer, alenemor, diagnoser osv.) sier det seg selv at man gjerne ikke står øverst på søkerlista.

Jeg kan ikke fatte og begripe at det er en grei løsning for verken barnehagene eller opptakskontoret. De må jo bli nedringt av fortvilte foreldre som forsøker å finne ut hvor det kan bli ledig for sine barn..men det lønner seg helt sikkert å bruke tid på dette - dessverre innså jeg nok dette litt sent, og begynte ikke å ringe rundt før en stund etter hovedopptaket, og da var nok de få ledige plassene som jeg kanskje kunne ha knivet om revet vekk.

TB denne uken

Ettersom mannen jobber som prosjektleder i Oslo, og jeg nylig startet opp Rosegården, er det ikke akkurat noen drømmesituasjon for oss å ikke ha barnehageplass. Og vi har undersøkt alternativene og gjort oss opp følgende mening:

Barneparker/deltidsbarnehager finnes ikke lenger, og nå vil de jamen meg bli kvitt de flotte familiebarnehagene også.

Man kan ikke kjøpe seg fri fra problemet ved å by høyere, eller ty til dyrere barnehager - de finnes jo ikke. Ergo, man stiller likt uansett hvilket samfunnslag man kommer fra (og det kan man jo sånn helt objektivt sett synes er en bra ting)

Dagmammaer gror ikke på trær (og man sender vel ikke sin dyrebare til hvem som helst man ikke kjenner?)

Au pair er ikke bare dyrt, det passer ikke for alles livsstil å ha en ekstra person i huset, dessuten har de heller ikke lov til å være dagmamma hele dagen (er jo kulturutveksling, ikke barnepass, ordningen er til for)

Besteforeldre er ikke alltid spreke pensjonister som kan være hjemme med ditt barn...Mannens foreldre er i USA, mine er i full jobb. (Ikke for det - mamma stiller opp så mye hun kan!)

En ettåring kan ikke være alene hjemme (dette kom nokså overraskende på oss...;) )

"Ikke noe problem, jeg har kontroll her hjemme, mamma!"

Følgen er at mor (dvs jeg) blir hjemme. Og inni meg skrikes det litte grann. Hvor ble det av muligheten min til å returnere til jobb etter endt permisjon? Hvorfor må mannens karriere gå foran min? (OK, det faktum at han bidrar mest økonomisk var jo utslagsgivende for oss som sikkert for mange andre...) Hvordan kan et (rødgrønt) samfunn akseptere at mødre som vil tilbake på jobb ikke kan det fordi kommunen ikke har råd til barnehageplasser.

På tross av disse indre konflikter med feministen, karrierekvinnen, husøkonomen osv, har jeg likevel kommet frem til at det er fantastisk for Mini at jeg er hjemme ett år til. Og dette året skal fylles med gode opplevelser; tenk at jeg får være med på utviklingsreisen, at det er sammen med meg han skal ut og oppdage verden rundt seg!
Mange ønsker jo å være hjemme med barna når de er små, mange planlegger og tilrettelegger slik at en forelder (gjerne mor) kan være hjemme noen år. Og hadde det ikke vært for trang økonomi og nystartet butikk, hadde jeg kanskje valgt å være hjemme dette året også.

2013 er valgår, kampen om velgerne er godt i gang, og jeg innser at jeg nok kommer til å finlese politikken til de ulike partiene ekstra nøye før jeg går til stemmeurnen i år. Det er rart hvordan ting man egentlig har vært litt motstander av (kontantstøtte), plutselig er en livbøye for økonomien...og da var det kanskje ikke så dumt likevel? ;)
Tre ting som opptar vår lille familie på valgplakatene:

• Reell full barnehagedekning for alle 1-åringer
• Utbygging av Vestfoldbanen - så mannen får kortere reisevei
• Kontantstøtte (ja, man får fantastisk nok betalt noen kroner for å være hjemme med barn, (rå?)flott for de som velger det, utslagsgivende for oss som ikke fikk noe valg...)

Vi følger med i spenning! I mens skal Mini og jeg kose oss videre med havregrøten....