Et avslappet forhold til tid

I vinduet mot fjellet i bakhagen står en fin, liten klokke som har blitt med hjem på et av mine mange besøk til Slettvoll. Jeg drømmer alltid om å komme hjem med noen store fine møbler, men da økonomien ikke er helt der, finner av og til noen av tingene deres veien hjem til oss i stedet for.

Denne klokken ble av en eller annen grunn ikke stilt da man gjorde slikt rundt påsketider. Jeg går forbi den mange ganger om dagen, og da hender det at jeg tenker i mitt stille sinn: "Yngvild, du er nå fryktelig lat som ikke stiller den klokken!" Greit nok, jeg er jo ikke verre enn at jeg ser et snev av sannhet i den tanken, men nå i det siste har jeg tatt meg selv i å også tenke at det nå har gått så lang tid at det er kortere tid til den blir rett igjen enn tiden den har vært feil. Og da er det liksom greit at den ikke viser rett tid. Er dette latskap satt i system? Ikke vet jeg, men jeg har ikke tenkt til å gå å stille den nå heller ;)

Og siden klokken går en hel time for sakte, føles det jo ut som om vi har allverdens tid bestandig! Og det er jo vissnok ikke så dumt. For her om dagen fikk jeg øye på en link i Facebook-feeden min, og jeg klarte til og med å komme meg gjennom hele artikkelen før vi var lei alle lekebilene, klossene, bøkene og stoffdyrene som hadde fått lov til å komme ut av kurven hvor de bor om natten, og det var på tide med en ny runde "fremoverlent gorilla" over stuegulvet ut på kjøkkenet, forbi fuglene, ut i spisestua, opp trappa, osv. (du skjønner tegninga).
Artikkelen handlet om noe så fint som å ikke stresse barna sine. Ta seg tid til å lytte, la de få gjøre ting ferdig i sitt tempo, ikke alltid måtte haste de videre til noe annet.

Fra artikkelen "The Day I Stopped Saying 'Hurry Up'"

Det er jo en fin tanke. Og jeg håper jo at jeg ikke blir en alt for travel mamma, at jeg husker på å legge vekk mobiltelefonen, være tilstede i øyeblikkene, og at livet vårt ikke bare blir tidsklemme og evig aktivitetsjag. Ikke for det, litt styring må man jo ha, men det er lettere å huske på alt som skal gjøres enn det er å trappe ned på det som skal gjøres, slippe alt man har i hendene og bare lage klissete sjokoladekake på en helt vanlig tirsdag.

I vår familie er det inntil videre Mini-Poe som har det travelt mens mor er litt mer bedagelig anlagt. Det er så mye som skal oppdages og undersøkes nøye. Man kan se det jobbes i topplokket når armer og bein skal koordineres, når pekefingeren skal sjekke ut en ny overflate, plukke opp en ørliten prikk som kanskje kan spises eller sykebilen kjører forbi nede på veien og det er en ny lyd man kan stoppe opp og lytte til.